Jenter mangler forbilder – det har også Birgit opplevd

Flest gutter vil bli en som investerer penger når de blir store. Kanskje fordi guttene vil bli som pappa og jentene som mamma?

Menn eier hele 79 prosent av de private aksjeverdiene på Oslo Børs. Er det blitt slik fordi små jenter mangler rollemodeller? Fordi de oppfatter at dette er noe kvinner ikke skal drive med?

Roeren og humørsprederen Birgit Skarstein tror det. Hun erfarer at rollemodeller er viktig, for på veien til et hav av medaljer har hun hentet inspirasjon fra andre idrettsstjerner – og fra moren sin.

Den nå 34 år gamle trønderjenta har ikke latt noe stoppe seg. Hun har blitt best i verden i sin gren og Norges mest profilerte parautøver. Nylig sikret hun seg sitt sjette VM-gull i roing i Beograd og dermed også billett til neste års Paralympics i Paris. Målet der er å ta gull slik hun gjorde i OL i Tokyo i 2021.

Nå håper hun at det hun har utrettet vil få andre til å se at de kan klare mer enn det de kanskje tror er mulig.

Selv trekker hun frem alpinistene Ragnhild Mowinckel og Jesper Saltvik Pedersen, skiløperen Marit Bjørgen og roeren Ola Tufte som noen av dem som har inspirert henne mest.

– Fordi de er helt rå i idrettene sine samtidig som de også er lagspillere.

Livet og idretten kan være vanskelig

Selv om Birgit har satset på en individuell idrett har hun innsett at hun ikke blir best alene. Hun får energi av å gjøre ting sammen med andre. Og hun har ikke bare gode dager.

– Det har ingen, ikke idrettsstjerner heller. Det må vi snakke mer om, for bildene fra seiersseremoniene forteller ikke hele historien. Idretten og livet kan være vanskelig, og det samme funker ikke for alle. Det er mange veier til mål. Derfor er det viktig å ha flere forbilder å se til.

Gikk fra å være 180 til 146 centimeter

Birgit har hatt flere forbilder, men manglet ett.

– Rollemodeller eller forbilder er kjempeviktige. De gir inspirasjon, håp, fellesskap og mot til å drømme stort.

I barndommen hadde hun en kusine og noen unge trenere hun så opp til.

– Kusinen min var kul og god i fotball. Og snill i tillegg. Jeg hadde lyst til å bli som henne.

Men da Birgit som 20-åring ble lam etter en operasjon og trengte et forbilde å se til, fantes det ingen hun kunne identifisere seg med.

– Jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg opp og ned fra fortauskanter, hvordan jeg kunne leve et aktivt liv, være deltakende venninne eller bli en praktisk mamma med den kroppen jeg hadde. Jeg så ingen andre som levde med en ryggmargskade og satt i rullestol, ingen som hadde de samme utfordringene.

Dette fikk henne til å føle seg alene. Hun merket også at andre heller ikke hadde så mange referanser på hvordan de skulle forholde seg til mennesker som satt i rullestol.

– Jeg opplevde at folk klappet meg på hodet. Jeg har alltid vært høy, men gikk da fra å være 180 centimeter til å bli 146. Jeg ble omtalt i tredje person selv om jeg var til stede. Hvordan skulle jeg klare å ta ordet? Jeg måtte lære meg teknikker for å håndtere både det fysiske, mentale og sosiale.

I dag er hun blitt det forbildet hun selv trengte.

– Jeg håper jeg med de resultatene jeg har oppnådd, kan bidra til at flere ikke gir seg selv om de møter motstand. Du kan få til det meste hvis du er villig til å gjøre det som skal til. Men husk at bare de færreste blir god alene.

Hun har også fått erfare hvor urettferdig samfunnet kan være. All urettferdighet gjør henne sint.

– Undersøkelser tilsier at det ikke satses like mye på jenter som på gutter. Du ser det for eksempel på strukturelle elementer som halltider, baneunderlag, trenere og økonomi.

Hun mener at de som har ansvaret for disse tingene og ser ulikhetene, må ta ansvar for likebehandling.

– Selv om vi i Norge har kommet langt, må vi fortsatt jobbe for å få vekk strukturelle hindringer. Vi har en god plattform, men vi er ikke i mål. Vi har fremdeles ikke det inkluderende samfunnet vi ønsker oss der det er selvsagt at damer blir ledere eller investorer og der funksjonshemmede kan ferdes der de vil.

Den første tiden etter at hun skadet ryggen opplevde hun ofte at hun ikke fikk være med på ting.

– Mange tenkte at jeg ikke kunne eller at det ikke var mulig. De første gangene jeg måtte ha hjelp til å komme opp trapper, tenke jeg: «Unnskyld at jeg er til». Men det var jo ikke min feil at det var klønete, det var utformingen som var feil.

Nå håper Birgit at hun med den posisjonen hun har bygget seg – og den erfaringen hun har – kan bidra til at det bygges et inkluderende samfunn der alle får de samme mulighetene.

– En måte å gjøre det på er å fjerne de strukturelle hindringene. Det kan bidra til at samfunnet blir mer likeverdig. Fellesskapet bør ta ansvar for at det skjer, mener hun.