Lave renter skaper økt fokus på utbytteaksjer. Fokuset er ikke uberettiget, for som investeringsstil har stabile utbytteselskaper gitt en årlig totalavkastning på to til fire prosent over det generelle markedet de siste 15 årene. I samme periode har andelen selskaper som betaler utbytte aldri vært høyere enn det den var ved inngangen til 2015. Med et stadig større utvalg bør fokuset likevel ligge på store selskaper med stabil vekst i utbytte og positiv fri kontantstrøm.
Mye tyder på at rentene vil forbli lave i flere år. Selv om den amerikanske sentralbanken hever renten i løpet av 2015, går majoriteten av sentralbanker motsatt vei. Denne uken øker blant annet den europeiske sentralbanken sine obligasjonskjøp til å inkludere offentlig gjeld. Kjøpene summerer seg til 60 milliarder euro pr. måned over de neste 18 månedene. Rentemarkedet priser inn lave renter lenge. Eksempel er negative tyske statsrenter opp mot sju års løpetid og europeiske kredittmarginer som kryper mot en alle tiders lav. Også norske renter, som i høy grad er koblet til europeiske renter, har falt. Markedet priser nå inn to rentekutt fra Norges Bank, hvor det første kan komme allerede på rentemøtet 19. mars.
Lave renter gjør andre aktiva relativt mer attraktive. For mange betyr dette et søk etter avkastning lengre ute på risikoskalaen. Markedet for high yield-obligasjoner har blant annet fått mye fokus de siste årene, hvor vi har sett stor kapitalflyt inn i verdipapirfond rettet mot dette segmentet. Et annet alternativ er utbyttebetalende aksjer. Statistikk fra Bloomberg viser at aldri før har så mange selskaper betalt utbytte til aksjonærene. Forskjellen er imidlertid stor mellom store og små selskaper. I S&P 500-indeksen, som består av de største selskapene i USA, betaler over 80 prosent av selskapene utbytte. For Russell 2000-indeksen, som består av mindre selskaper, er andelen rundt 40 prosent. Denne sammenhengen finner man også i Europa, men her er andelene generelt en del lavere. Man kan anta at utbytteaksjer i høy grad er relatert til store selskaper.
Denne antakelsen støttes også av utbyttegraden, for eksempel målt gjennom «dividend yield». Dividend yield er utbytte pr. aksje i forhold til til pris pr. aksje. Med en dividend yield på rundt to prosent har store selskaper (S&P 500) en klart høyere utbyttegrad enn små selskaper (Russell 2000) som ligger på 1,3 prosent.
Fokuset mot store selskaper stemmer også gjennom hypotesen om at selskaper velger å betale utbytte når fremtidige vekstmuligheter er begrenset. Dette skjer gjerne når selskapet har nådd en viss størrelse. Et eksempel på dette er Apple, som betalte utbytte i 2012 for første gang siden 1995. I sitt årlige brev til aksjonærene, skrev Warren Buffett nylig at det også kunne tenkes at Berkshire Hathaway om noen år vil betale utbytte. Årsaken Buffett peker på er nettopp selskapets størrelse.
Høyt utbytte bør imidlertid ikke være det eneste kriteriet for å havne i en portefølje med utbytteaksjer. Selskapets utbytte bør også være bærekraftig over tid. Et mål på dette kan være positiv fri kontantstrøm. En høyere fri kontantstrøm øker sannsynligheten for at utbyttet opprettholdes. «S&P 500 Dividend Aristocrats» er én av mange eksempler på en indeks som inneholder selskaper med stabil utbyttevekst over lang tid. Med reinvestert utbytte har en utbytteportefølje som denne gitt en avkastning godt over det generelle markedet (figur 1). I en slik portefølje er også dividend yield høyere enn det generelle markedet fordi man tar ut selskapene som ikke betaler utbytte. Lignende observasjoner finner du også for globale utbytteaksjer.
Meravkastningen i figur 1 (grå linje) er også interessant. To perioder skiller seg klart ut; 2000 til 2002 og 2008 til 2009. Fellesnevneren er at aksjemarkedet falt i begge periodene. Siden selskaper som betaler utbytte er store, stabile selskaper, oppleves dette som et kvalitetstegn som er viktig i usikre perioder. Selv om bare halvparten av selskapene i utbytteindeksen i figur 1 er klassifisert som defensive, har porteføljen likevel defensive karakteristika. Dette er positive egenskaper å ha i en totalportefølje.
En enkel sammenlikning som i figur 1 har likevel sine svakheter. For det første er indeksen likevektet. Den tar heller ikke høyde for tilbakekjøp av aksjer. Dette er begge bidrag som gir avkastningsforskjeller over tid. I tillegg er det viktig å merke seg at utbytteaksjene vanligvis gjør det relativt dårligere når renten begynner å stige.
Selv om utbytteaksjer er priset litt høyere enn det generelle markedet, har aksjene flere attraktive porteføljeegenskaper. For en investor med løpende likviditetsforpliktelser bør dette være spesielt interessant, gitt dagens lave alternativavkastning i rentemarkedet. En portefølje med utbytteaksjer bør rettes mot store, stabile selskaper med lang utbyttehistorikk og positiv fri kontantstrøm. Gitt forventningen om en relativt lenger periode med lavere renter og billigere valuta i Europa, er europeiske utbytteaksjer mer attraktive enn amerikanske. En portefølje med utbytteaksjer kan implementeres gjennom skreddersøm eller gjennom utbyttebetalende ETFer eller fond.
