Fra Sbanker til DNB-er

Mye har vært skrevet om Sbanken-fusjonen i både aviser og sosiale medier, men en vinkel som ikke har blitt dekket, er hvordan vi ansatte har opplevd denne perioden.

Jeg kan kun snakke for meg selv, og vil gjerne få fortelle litt om min reise i denne tiden.

En del av verdens beste team

Jeg begynte i Sbanken høsten 2019, og ble en del av verdens beste team. Vi var en gjeng som kun ville det beste for hverandre, vi var ikke redde for å tråkke hverandre på tærne og vi fant en utrolig god måte å samarbeide på.

Vi var totalt forskjellige så i utgangspunktet kunne det gått helt galt, men den respekten, takhøyden og det kollektive ønsket vi hadde om å skape det beste miljøet og det beste produktet, gjorde at vi fungerte utmerket sammen. Sbanken var ikke perfekt, det er ingen arbeidsplasser, men det er menneskene som skaper en arbeidsplass og FOR noen mennesker Sbanken hadde.

En lang og vinglete vei med både oppturer og nedturer

Da nyheten om oppkjøpet kom skapte det mye urolighet. Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at vi ikke ønsket å bli kjøpt opp av Norges største bank, samtidig som vi visste at vår største investor drev med nettopp dette: få opp profitt og så selge med gevinst.

Det ble en lang og vinglete vei med både oppturer og nedturer.

Fra det første «nei-et» fra Konkurransetilsynet, til et særdeles overraskende «ja» fra Konkurranseklagenemnda noen måneder senere. En berg og dalbane av følelser og informasjonsflyt, og en gjeng med mennesker som egentlig bare ville ha ro til å jobbe og levere gode opplevelser ut til kundene.

En fusjon tærer på

En fusjon tærer på, uansett om den er ønsket eller ikke. Kulturer skal møtes, mennesker skal ivaretas og endringer skal gjennomføres. Er det noe vi mennesker ikke er spesielt glad i så er det endring, og det fikk vi i bøtter og spann her. Det gjør noe med kulturen også – man får se mennesker på sitt beste og sitt verste.

Noen fant sammen i usikkerheten og hjalp hverandre inn i en ny hverdag, mens andre var opptatt med å posisjonere seg selv inn i en ny organisasjon. Begge deler en normal reaksjon selvsagt, men noe av det tøffeste av det vi har vært igjennom er å se mennesker man er glad i miste både selvtillit og trygghet, og se at de har det vondt uten å kunne gjøre så mye annet enn å være der.

Vurderte å bytte jobb

For min egen del ble det mye grubling rundt om dette var en organisasjon jeg ønsket å være med over til. Jeg skal være ærlig og si at jeg undersøkte flere muligheter i løpet av denne perioden, men jeg fant ikke noe som trigget motivasjonen min nok til å bytte.

Jeg har kun jobbet i relativt små bedrifter i mitt arbeidsliv og nå gikk jeg fra 350 i Sbanken til et konsern med over 10000 arbeidsplasser. At media nesten utelukkende hadde negative artikler og innslag om DNB hjalp ikke så mye på motivasjonen det heller. En tidligere kollega av meg hadde jobbet i DNB før Sbanken, og valgte å ikke gå tilbake fordi som han sa «vi var stolte av jobben vår vi, vi var gode kolleger som følte at vi skapte verdi i arbeidsdagen og for våre kunder, men i media var bilde bare negativt. Det tæret på etter en stund».

Min egen lille solskinnshistorie fra DNB

Men jeg har min egen lille solskinnshistorie fra DNB og kanskje var det derfor jeg likevel ble med over i denne fusjonen. Jeg har vært kunde i DNB i nesten 20 år og når jeg ble skilt for 6 år siden så hadde jeg et stort ønske om å overta eneboligen vi bodde i. Det ville holde hardt på én inntekt, men takket være min kundebehandler i DNB som jobbet knallhardt for meg, og hjelp av mine foreldre til å lage utleieleilighet i kjelleren så ble den drømmen en realitet. Andre banker bare lo av meg når jeg kom og spurte om lån, og de sa at hvis DNB hadde gitt meg et lån til den renten så var det bare å «løpe og kjøpe». Kundebehandleren min sa at de har et stort ønske i DNB om å strekke seg for kunder i slike livssituasjoner slik at barna kan få beholde hjemmet sitt. Det er noe jeg er særdeles glad for, for seks år senere har jeg fortsatt eneboligen og klarer meg godt takket være at noen kjempet litt ekstra hardt for drømmen sammen med meg.

Det er ikke perfekt, vi prøver og feiler som alle andre

Så nå er jeg her da – i Norges største bank. Jeg er ikke lenger i Sbanken-divisjonen, jeg har gått over i ny stilling med nytt team i bedriftsbanken. Og vet du hva? Også her er det flotte mennesker som ønsker å skape noe bra for kundene våre, som ønsker å skape trivsel sammen i gode team og som tar vare på hverandre. Det er ikke perfekt, vi prøver og feiler som alle andre, bare at det her blir så veldig mye synligere fordi vi er Norges største bank.

Jeg har oppdaget at det ER enklere å være en liten utfordrer enn størst.

Det er definitivt en overgang å gå fra å være ansatt i banken med de mest fornøyde kundene, som vant kundeservice- og innovasjonspriser til å være i den banken som stort sett bare blir trukket fram i media når det er noe negativt. Jeg sier ikke at vi ikke gjør feil, men husk at ting aldri er utelukkende svart-hvitt. Også i DNB gjøres det mye flott hvert år som blant annet støtte til å beholde hjemmet sitt når livet plutselig er i endring, slik jeg opplevde.

Lov å spørre, feile, utfordre endring og si sin mening

Sbanken sine verdier ikke er så ulike DNB sine som jeg trodde heller. Jeg har alltid vært spesielt begeistret for verdien «vennlig-rebell» og det er nok noe jeg alltid kommer til å ta med meg. Den handler om å ha respekt for historien, men å tørre å utfordre, og å aldri godta svar som at «slik har det alltid vært». Jeg ser mange likheter mellom denne verdien og DNB sin verdi «nysgjerrig», og så langt opplever jeg at jeg får være både vennlig-rebell og nysgjerrigper i DNB.

Det er lov å spørre, feile, utfordre endring og ikke minst si sin mening.

Det er elementære ting som må være på plass for at jeg skal trives på en arbeidsplass. Så nå er jeg ikke lenger en Sbanker, selv om en liten del av meg nok alltid vil føle meg som en. Jeg er blitt en DNB-er og jeg er glad for å si at jeg er fortsatt stolt av arbeidsplassen min og de fine folka jeg er så heldig å få jobbe med hver dag.