Trumps stadige u-svinger

Det er ikke lett å bli klok på amerikansk økonomisk politikk om dagen. Den ene dagen kan det virke som om alt styres av det mye omtalte notatet til Stephan Miran, nå sjef for Trumps rådgivende organ for økonomisk politikk (US Council for Economic Advisers). Og at gjennomføringsviljen er sterk, selv om det skulle avstedkomme en økonomisk nedtur. Andre dager er tonen medgjørlig, utsiktene etter sigende gode for handelsavtaler som sies å være til fordel for begge parter og de høye tariffene kan virke å først og fremst være forhandlingstaktikk. Med stadige u-svinger, blir det vrient å forsøke og rasjonalisere det hele eller å gjøre seg opp en mening om hva som blir end-game her.

Hva kan være korrektiv til politikken som blir ført? Spørsmålet har vi av helt naturlige årsaker fått mange ganger de siste ukene. Mange av valgløftene og forslagene utarbeidet av republikanere i kretsen rundt Trump (blant annet «A Better Way», også det et notat med nokså radikale forslag) i hans første presidentperiode ble aldri satt ut i livet. Det kunne virke som om Trump møtte motstand for sine meninger blant sine egne, og at han var villig til å lytte. Under Trumps første presidentperiode snakket man om en Trump-put, markedssjargong for en opsjon for investorer, hvor fallende aksjemarkeder falt Trump tungt for brystet og bidro til avbøtende tiltak i politikken. 

Lenge virket det å være helt annerledes i denne presidentperioden. Den lange rekken av presidentordre vi har sett vitner om en president som var langt bedre forberedt, og som er villig til å stå løpet ut selv om det kan bety både et økonomisk tilbakeslag og fallende aksjemarkeder. Dessuten virker kretsen rundt Trump å bestå av færre kritiske røster nå, samtidig som håndteringen av mange byråkrater i myndighetsapparatet bidrar til å stilne en del av de kritiske røstene som måtte finnes. 

Så virker vinden å ha snudd noe de siste to ukene. Like før påske fikk vi en kraftig og særegen oppgang i amerikanske statsrenter. Med et vedvarende høyt budsjettunderskudd og betydelige refinansieringsbehov fremover, betyr rentenivået mye for statsfinansene. At Trump annonserte en 90 dagers utsettelse, kunne vanskelig tolkes som noe annet enn at markedsutslagene hadde fått Trump til å revurdere strategien. Og tonen i de siste møtene med europeiske statsledere (inkludert gårsdagens møte med Støre og Stoltenberg) virker å ha vært svært så gemyttlige, og Trump har til stadighet gjentatt at han forventer å komme til enighet om handelsavtaler med en rekke land. 

Men det er vanskelig å få tannkrem inn igjen i tuben. Usikkerheten i finansmarkedene om dagen handler ikke bare om den økonomiske utviklingen som følge av tariffene, enten det er resesjonsfrykt, inflasjonsbekymring eller begge deler (stagflasjon), og hvorvidt sårbarheter i finansmarkedene kan fasilitere og/eller forsterke en nedtur i realøkonomien. For det er nå sådd tvil om maktfordelingsprinsippet i USA mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Det er sådd tvil om USA vil stå ved sine forpliktelser i internasjonale organisasjoner. Det er sådd tvil om staten vil betjene gjelden. Det er sådd tvil om utenlandsk kapital kan bli skattlagt. Det er sådd tvil om USA kan finne på å manipulere valutakursen. Det er sådd tvil om Feds uavhengighet. Og listen er lenger. 

Ikke så rart at vi ser gryende tegn til at investorene flytter pengene sine ut av USA, enten det er japanske obligasjonsinvesteringer eller norske og svenske fondskunder. Og skulle trenden fortsette, ja så er det nok dette det mest potente korrektivet for en president som har satt seg fore å stramme inn på statens pengebruk, om rentekostnadene løper løpsk.