Kaos og politisk desorientering

Stadige utsettelser i toll er en lettelse, men gir økt usikkerhet. Da det ble kjent at biltollen mot Japan (og kanskje andre) kunne settes på pause, pustet markedet lettet ut: Stoxx600 og S&P 500 steg med hhv. 2,7 og 0,8 prosent. Dollaren holdt seg om lag uendret, men 10-årsrenten falt 14bp til under 4,35 prosent. Nå melder USA at importen av halvledere og farmasøytiske varer skal granskes – med sikte på nye tolltiltak.

Nyhetsbildet fra Trumps USA er preget av kaos og politisk desorientering. Da gjengjeldelsestollen ble innført – ikke som svar på faktiske tollsatser, men for å ramme land med handelsoverskudd – ble det klart for meg at det manglet én overordnet strategi. Ezra Klein beskriver det treffende: Trump følger ingen én plan – han samler mange, ofte motstridende. Usikkerheten er det som påvirker realøkonomien, og gjentar seg på flere nivåer: Hva vil hvert Trump-teammedlem oppnå? Hvordan tror de målene skal nås? Hvem bestemmer? Hvor lenge blir beslutningene stående? Hvem blir det neste teamet?

Akkurat nå er den største interne motsetningen i Trump-leiren dollarens status. Stephen Miran ønsker å svekke dollaren og bruke USAs sikkerhetsgarantier som pressmiddel. Scott Bessent vil tvert imot holde dollaren sterk for å bevare reservevalutastatusen og sikre lave lange renter – helst under 4 % når statsgjelden refinansieres. Mens den enes metode undergraver dollarens status, er den andres strategi helt avhengig av at den består.

Et uttalt mål har vært å flytte (noe?) produksjonskapasitet hjem til USA. Men det er vanskelig å få bedrifter til å gjøre langsiktige investeringer basert på tollbarrierer som kan endres vilkårlig. Markedet pustet nylig lettet ut etter at Trump satte tollen på pause – samtidig som han forhandler bilateralt. Men om tollen kun er et forhandlingskort, er det et svakt virkemiddel for å skape investeringstrygghet. Trump har også sagt at toll skal presse kinesiske selskaper til å flytte produksjon og teknologi til USA – fremfor Mexico. Samtidig ønsker deler av administrasjonen å bygge en felles tollmur med allierte mot Kina og avkoble næringslivet. Det er vanskelig å forene ønsket om teknologioverføring med strategisk frakobling. For å ikke nevne: kun et fåtall amerikanere vil ha jobbene.

Også på energiområdet spriker signalene. Bessent vil øke olje- og gassproduksjonen med 3 mill. fat oljeekv. per dag – noe som forutsetter høyere priser. Trump har derimot argumentert for lavere oljepris for å dempe effekten av økt toll på inflasjonen. Samtidig trengs billig strøm for kunstig intelligens. En mulig løsning: eksport av dyr LNG til Europa og Asia, mens amerikansk industri får subsidiert lavpris – gitt at kjøperland aksepterer svekket konkurranseevne. Boeings største konkurrent er ikke kinas Comac, men Airbus.

Klein sammenligner situasjonen med Irak-krigen: ulike aktører så et delvis ekko av sine egne mål i prosjektet, og derfor fortsatte å støtte det – selv etter at strategien falt sammen. Resultatet ble en av de største feilene i nyere historie, mener jeg. Mellom 4,5 og 4,7 millioner mennesker døde, og USA brukte det som tilsvarer fire oljefond på krigen mot terror. Nå ser mange speilbilder av egne strategier i Trumps politikk – enten det gjelder handel, industri, energi, skatt, eller sikkerhet. Vi skal ikke utelukke at også dagens USA gjentar samme spor. Nå er det en fragmentert og populistisk drevet agenda som får leve videre ikke fordi den fungerer – men fordi nok aktører ser noe de liker i den. Det gjør det svært krevende å snu kursen, selv når konsekvensene blir tydelige.

Av nøkkeltall i dag blir britisk arbeidsmarkedstall viktig. Lønnsveksten er ventet til å holde seg høyt på 5.8 % å/å, noe som kan bidra med å holde prisveksten oppe.